ProZ.com translation contests »
5th ProZ.com Translation Contest: "Travel" » English to Norwegian » Entry #3473

Source text in English

Translation #3473

All travel is now merely a means of moving a camera from place to place, all travellers are ruled by the all-powerful lens. Visitors old-fashioned enough to wish only to stand and look with their anachronistic eyes are shoved aside by the photographers, who take it for granted that while they do their ritual focusing, nothing else may move or cross their vision. Those peculiar souls without a camera must step aside for those more properly occupied, must wait while the rituals take place, and must bide their time while whole coaches stop and unleash upon the landscape the Instamatic God. And the populations of whole countries seeing themselves cannibalised, swallowed up, vacuumed into the black-ringed staring eye, wrench what they can from the cannibals. You want picture my house, my camel? You pay.

None of this would matter, perhaps, if anything worthwhile was being accomplished. If all the constant busyness and clicking produced, at its end, what had not existed before, images of beauty captured or truth told. But, sadly, this isn't so. The camera is simply graffiti made respectable.

The camera is the means by which we stamp ourselves on everything we see, under cover of recording the Wonders of the World already wonderfully
recorded by professionals and on sale at every corner bookshop and newsagent. But what use to show Aunt Maud, back home, postcards of the Tuscan landscape, since we are not in the picture to prove that we were there?

No stretch of rocks has verity unless I am within it. No monument exists
but for my wife, leaning against it. No temple is of interest without my face beside it, grinning. With my camera I appropriate everything beautiful, possess it, shrink it, domesticate it, and reproduce it on my blank sitting-room wall to prove to a selected audience of friends and family the one absolutely vital fact about these beauties: I saw them, I was there, I photographed them, and, ergo, they are.

from "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" by Jill Tweedie in the Guardian
Dagens turister sitter fast i Den allmektige linsens grep, slik at all reising nå bare består i å flytte et kamera fra sted til sted. Det finnes riktignok ennå noen som er så anakronistiske at de er tilfreds med bare å stå og betrakte severdighetene. Disse blir imidlertid snart puffet til side av fotografene, som tar det for gitt at intet annet skal kunne bevege seg eller ødelegge for sikten når de foretar sin rituelle fokusering. De kameraløse må pent vike til sides for dem som er bedre utrustet, og stå som tilskuere mens hele busslaster fulle av fotomonstre lempes ut i terrenget. I enkelte land blir hele befolkningen sugd opp og slukt ned i det stirrende, sorte, ringformede øyet mens de prøver å rive med seg så mye som mulig fra menneskeeterne: "Do gjøre bilde min hus, min kamel? Do betale!"

Det hele ville kanskje ikke vært så farlig hvis all ståheien hadde vært umaken verdt – hvis den konstante klikkingen hadde frembrakt noe som tidligere var ikke-eksisterende, for eksempel foreviget noe vakkert eller fortalt en sannhet. Men slik er det dessverre ikke. Fotografering er ikke noe annet enn en anstendig form for graffiti.

Ved hjelp av kameraet setter vi vårt eget merke på alt vi ser. Begrunnelsen er at vi ønsker å ha et minne fra verdens underverk, men dette kunne vi jo like godt kjøpt i en bokhandel eller kiosk på et hvilket som helst gatehjørne. Imidlertid er det jo ikke noen vits komme hjem til tante Amalie med et postkort av det toskanske landskapet, så lenge ikke vi er med på bildet som et bevis på at vi virkelig har vært der.

En fjellvidde er ikke genuin uten at jeg er står på den. Et monument eksisterer ikke uten at kona lener seg mot det. Et tempel er ikke interessant uten at det glisende trynet mitt vises ved siden av. Med fotoapparatet forsyner jeg meg med alt som er vakkert, slik at jeg kan eie det, krympe det, temme det og reprodusere det på en tom stuevegg. Foran et utvalgt publikum av familie og venner legger jeg frem et funn av avgjørende betydning: Jeg har sett disse attraksjonene, jeg har vært der, jeg har fotografert dem. Altså er de til.

Oversatt fra "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" av Jill Tweedie i The Guardian.